Vi som jobber i barnehage er opptatte av barn og barns utvikling. Det er iallfall noe jeg som pedagog håper at alle ansatte i barnehage og andre utdannings arenaer, er opptatte av. Vi kan dog ikke bare gjøre som vi tenker er best, vi må følge diverse styringsdokumenter som årsplanen og Rammeplanen. For en tid tilbake leste jeg en artikkel som er basert på et studiet fra NTNU som sier «Høy skjermbruk kan hemme barns utvikling» (Hedda Stabell, 2019). Jeg har også lest en artikkel som heter «Skjermfeit» (Olav Brostrup Müller, 2019). Siden Rammeplanen pålegger oss som jobber i barnehage å bruke digitale verktøy, betyr det at Rammeplanen kan være med å hemme utviklingen? Bør det være mindre bruk av digitale verktøy som nettbrett på skolen og i barnehagen? Dette tenker jeg å se nærmere på.
Artikkelen fra NTNU sier at for mye skjermbruk kan hemme forståelsen for egne og andres følelser. Det vil påvirke barnas emosjonsforståelse som kan medføre at barn får lavere sosial kompetanse og vanskeligheter med å tilpasse seg grupper og danne vennskap (Hedda Stabell, 2019). På den ene siden tenker jeg at det er helt riktig å påpeke hvor skadelig det kan være med for mye skjermbruk og ikke minst i for tidlig alder, siden det kan hemme utviklingen.
På den andre siden kunne det vært greit med et tall på hva som er for mye skjermtid, men dette tenker jeg at er vanskelig da jeg går ut ifra at det er svært individuelt. Heldigvis er vi mennesker i stand til å tenke kritisk og forhåpentligvis klarer vi å se at det er mulig å finne en balanse i det vi gjør. Jeg tenker at denne artikkelen gir en pekepinne på hva overdrevent bruk kan føre til, men legger trykk på «kan». Det er mange ting som kan være skadelig hvis det blir for mye. Det er derfor det er viktig med veiledning og at det sitter noen sammen med barna når digitale verktøy blir brukt. Dette blir også påpekt i samme artikkel, som sier at «barns evne til å forstå følelser læres først og fremst ved samhandling med primære omsorgspersoner.» (Hedda Stabell, 2019).
Rammeplanen legger vekt på at digitale verktøy skal kunne være hjelpemidler og ikke dominere som arbeidsmåte (Rammeplanen, 2017, s44). Derfor tenker jeg at Rammeplanen ikke er hemmende for barns utvikling. Vi som voksene skal derimot bli beviste på at hverken tven, pcen, nettbrettet, telefon eller skjerm generelt bør ikke bli en barnevakt (Hedda Stabell, 2019). Det med barnevakt blir etterfulgt av «ettersom «verken TV – en eller iPaden gir noen svar tilbake»» (Hedda Stabell, 2019). Siden jeg tenker at den digitale verden er kommet for å bli og at det allerede finnes kunstig intelligens, mener de da at skjermen kan være barnevakt i fremtiden, hvis den svarer tilbake? Jeg håper virkelig ikke at vi er kommet dit…
I artikkelen til NRK skriver skribent Olav Brostrup Müller i 2019 noe som støtter artikkelen fra NTNU, at de fleste har i dag tilgang til en skjerm og at de brukes for mye. Det han skriver er at det i motsetning til før, da kun et fåtall hadde tilgang til pc eller enda færre, internett, har «alle» en eller annen form for digital tilgang i dag (Olav Brostrup Müller, 2019). Så hvis «alle» har tilgang til digitale verktøy betyr vel det at det ikke handler om å utgjevne sosiale forskjeller, men om hvem som klarer å begrense skjermtid i hjemme. Noe som bekreftes senere i artikkel der han skriver at dagens bekymring handler om at de fattiges barn ikke skal ha vett til på å legge dem bort (Olav Brostrup Müller, 2019). Jeg har diskutert med forskjellige foreldre om hvorvidt det er for mye eller for lite digitale verktøy i skoler, hvor iPad er i daglig bruk. Foreldrene til barna kan snakke om at skolen og barnehagen er blitt for digital. Det blir også begrunnet med at barna får nok skjermtid hjemme. Denne type motstand beskrives også av Jæger (Jæger, Sandvik og Waterhouse, 2019, 245) og støttes av Olav som skriver «Burde ikke skolen heller være et sted hvor man tar pause fra teknologien?» (Olav Brostrup Müller, 2019).
Basert på disse artikkelen virker det som at skjermtid bør begrenses, slik at det ikke fortsetter å hemme barns utvikling. Samtidig tenker jeg at det bør på landsbasis skje en digital kompetanseheving, slik at teknologien kan brukes slik digitale verktøy bør. Jæger forteller at et nettbrett med riktige apper kan brukes til å øve på sosiale ferdigheter, støtte opp om barnas kreativitet, skaperglede og i andre læringsaktiviteter (Jæger, Sandvik og Waterhouse, 2019, s 245). Så med riktig kursing og bruk av teknologi kan vi få større utbytte av et nettbrett enn at det brukes til bilder, dokumentasjon og musikk.
Avslutningsvis tenker jeg at det de sier virker på mange måter fornuftig og riktig, men at kanskje fokuset er feil. Hvis vi må kutte ned på skjermtid eller de digitale verktøyene, så sier jeg, kutt den der de voksene ikke er tilstede. På skolen har de forhåpentligvis noen som følger dem opp, snakker med dem og reflekter sammen med dem, slik at skjermen blir et digitalt verktøy. Det som er vanskelig i denne saken er at det er umulig og kanskje feil å regulere skjermtid i private hjem.
Kilder:
Jæger, H. Sandvik, M og Waterhouse, Ann-Hege Lorvik (2019). DIGITAL BARNEHAGEPRAKSISER Teknologier, medier og muligheter Cappelen Damm Oslo
Rammeplanen (2017) – udir.no/rammeplanen
https://forskning.no/barn-og-ungdom-ntnu-partner/hoy-skjermbruk-kan-hemme-barns-utvikling/1587963
https://www.nrk.no/ytring/skjermfeit-1.14794943
